Forest Man

Lars Larsen's blog

Kirkehistorikernissen (del 2)

Publicerad 2019-07-04 13:31:00 i Autobiographical notes, Fairy tales, Nature spirits, The animals, The second coming (the return of Jesus),

(forts. på sagnet fra igår)
 
Plutselig ble stillheten brutt av en knastrende lyd. Som om noen gikk opover stigen. Lars så bort mot stigen. En grå lue skymtet, så et gammelt fjes. En nisselignende gammel mann steg opp på loftgulvet. 
 
-Hei... sa Lars forsiktig. 
 
-Hei. Nissen strøk seg i skjegget. 
 
-Hvem er du?
 
-En nisse. 
 
-Åh! Finnes det nisser i virkeligheten?
 
-Ja. Men vi skjuler oss. 
 
-Hvorfor?
 
-Av samme årsak som åndeverdenen skjuler seg for menneskene. 
 
-Og hva er den årsaken?
 
-Det kunne fylle en hel bok. Du skal skjønne etter hvert. Å vandre i tro styrker et menneskes moral. Det er med vår moral vi ser in i den virkelige himlen. Syner er ikke å se in i den virkelige himlen, men å se in i den mytologiske himlen. Så, i hovedsak er vi blue for menneskene, vi ånder, for å ikke bli missbrukt og skjendet, vi vill ha moraliske mennesker, mennesker som kan tro uten å se, slik barn og dyr kan. 
 
-Er du en ånd?
 
-Ja, det er jeg. En ånd i kjøtt og blod, som ikke er født og ikke kan dø, som en vakker dag bare forsvinner. Vi nisser har alltid vært slike. Vi har ikke familier. 
 
-Så det er du som bor her? 
 
-Ja, det er meg. 
 
-Jeg leste i din kirkehistorie over familien min. 
 
-Det hedrer meg. Jeg skrev netop om deg. 
 
-Det hedrer meg enda mer. Å få bli nevnt i en bok. 
 
-Det skrives enda mer om deg i himlen. 
 
-Gjør det?
 
-Det skrives mye om hvert menneske. Regnskapsboka, kaller vi det. En slags biografi av den vurderende sorten. Ja, flere biografier av flere ulike mennesker. 
 
-Jeg gleder meg til å lese i disse bøkene. Det skal bli skikkelig artig. 
 
-Ja, gled deg mitt barn. Himlens gleder er usigelige. Jordisk kirkehistorie er en forsmak. "Historien gir marg i ben og mose i sjel", sa kirkehistorikeren C.A.Cornelius. 
 
-Man er jo berømt om det kommer en biografi om en. 
 
-Alle mennesker er berømte i himlen, mitt barn. Vi er gavmilde med opmerksomhet i himlen. Med interesse. Vi er ikke som de siviliserte på jorden, som setter liten pris på å lese og skrive. I himlen har vi gigantiske bibliotek. 
 
-Besøker du himlen iblant?
 
-Ja. Jeg lever i to verdener. Alle vi ånder i kjøtt og blod er toverdensmennesker. Gud skaper oss her når vi trengs her. I himlen når vi trengs i himlen. Til forskjell fra synenes ånder er vi objektivt virkelige, kan sees av flere på en gang. 
 
-Merkelig. Forklarer noe jeg har lest om nisser, hvor to mennesker, Bertil Brodin og Astrid Falk, så en nisse, begge på samme gang. 
 
-Åndeverdenen er mangefasettert, med mangfoldige dimensjoner og egenskaper. Det viktigste man må skille mellom, er synenes verden og den virkelige, objektive himlen, som er helt fysisk. Hvis man ikke gjør det, blir man lett åndelig forvirret. Synenes verden er "mellomtillstanden", som den virkelige himlen bruker til å kommunisere med jorden. Det skjer på jordboernes språk, dvs. med mytologi, for jordboernes tankeverden er mytologisk, det er den alltid når man vandrer i tro. Noe annet er ikke mulig for dem. Derfor er synenes verden en helt mytologisk verden. 
 
Lars hadde lest såpass mye at han hang med på notene, skjønte hva mytologi var, og han søkte selv ivrig svarene på åndeverdenens gåter. Nå var det som om virkeligheten i disse ting kom imot ham. Det hele var som en apokalyps. Han besluttet seg for å skrive ned alt som hadde hendt etterpå, og det dere leser nå, er hans sammendrag av alt. 
 
-Det er en trist ting jeg har å si deg, fortsatte nissen. Jeg er den siste fjøsnissen på jorden. Alle de andre har forsvunnet, for de klarer ikke teknologien idag. De brenner seg på den. På satans dybder. Man må være født in i det og sakte vokse in i det, for å klare å tåle det, om man ikke holder på å bli ond, da. Vi nisser er nemlig ikke siviliserte. Vi roter i mull og møkk og bærs hele natta. Mobiltelefonene ble for mye for oss, nå på 90-tallet. Da forsvant de siste nissene, de siste levde i den ytterste nord. Så, nå føler jeg at det er på tide at jeg også forsvinner. Mobiltelefonene er på vei inn i familien Larsen. Din bror Nils tok inn datamaskin, da forsvant jeg nesten. Heldigvis fikk han ikke ha den lenge. Det er noe med strålingen fra mobiltelefonene som gjør oss syke. Vi tåler ikke den helvediske formen for telepati, som mobilene er. Teknologiens sivilisasjon er helvedet for oss. Derfor eksisterer vi mest i sagnene idag. Vi må ha jord, møkk, bærs og dyr i frihet. Dyr i fangenskap gør oss syke i sjelen, vi som er så robuste av tradisjon. Her på Lykkobo lever den gamle ånden enda litt, hønene går enda frie, derfor er vi her enda. Hønenes frihet er vår trøst her. 
 
-Nei! Ikke gå! sa Lars. Du skal være her og lære meg kirkehistorie!
 
-Jeg overlater mitt kirkehistorieopdrag til deg Lars. Du skal ta over etter meg og fortsette der jeg sluttet. Du skal også få mitt bibliotek. Ta godt vare på det, og utvikl det til noe fint. 
 
-Nei, ikke gå enda. Vær med meg en liten stund til. 
 
-Litt til. Er det noe viktig du vil spørre meg før jeg går?
 
-Ja. Kommer Jesus igjen snart?
 
-Ingen vet når. Få på jorden vet hvordan han kommer. Det eneste jeg kan si, er at vi lever i de siste tider. Alt tyder på det. Særlig tegnene i naturen. 
 
-Åh, hvor jeg lengter og venter...
 
-Det gjør jeg og. Vær tro, mitt barn, intill døden, og du skal få livets krone. Lev som en nisse, dø som en nisse. I det skjulte, borte fra offentligheten. Lev det skjulte liv med Kristus i Gud. La kirkehistorien lede deg. Lær av historien. 
 
-Det skal jeg. 
 
Nissen ga Lars en varm klem. En tåre trillet fra høyre øyet på nissens furede ansikt. 
 
-Farvel Lars. Jeg går till min evige bolig, der ingen teknologi er. In under gudsvingen. 
 
-Farvel, nisse. Jeg skal aldrig glemme deg. 
 
Nissen gikk ned for stigen mens han vinket, og forsvant, og kom aldrig mer igjen.
 
Lars satt på loftgulvet og hulket i en halv time. 
 
 

Om

Min profilbild

Lars Larsen

Born 1984 in Finland, Norwegian, lives in Österbybruk, Sweden, poet, ecotheologian and ecophilosopher (though not an academic such), is also called "The monk" ("munken", he is monk in a self-founded monastery order, "Den Heliga Naturens Orden", "The Order of the Holy Nature"), he calls himself "Forest Man Snailson" (Skogsmannen Snigelson) because of certain strong ties to Nature and the animals, founded among other things through many years of homelessness living in tent, cot, cave and several huts in the Flaten Nature Reserve and the Nacka Reserve outside of Stockholm. He debuted as a poet in 2007 with "Över floden mig" ("Across the river of me"), published by himself, he has also published an ecotheological work, "Djurisk teologi. Paradisets återkomst" (Animalistic theology. The return of paradise") on Titel förlag 2010. He has published the poem collection "Naturens återkomst" (The return of Nature) on Fri Press förlag 2018 together with Titti Spaltro, his ex-girlfriend. Lars' professions are two, cleaner and painter (buildings). Before he was homeless, but right now he lives in Österby boende, a group home for mental patients 45 km northeast of Uppsala. His adress is: Harviksvägen 6A, 74830 Österbybruk, Sverige. One can reach him in the comments section on this blog. His texts on this blog are without copyright, belonging to "Public Domain".

Till bloggens startsida

Kategorier

Arkiv

Prenumerera och dela